KLIMA-SAKEN: ER DET EN HASTESAK?

Når det er kriser i samfunnet bruker myndighetene å gripe inn og gi befolkningen retningslinjer om hva som skal følges. Klimasaken diskuteres heftig i dag.

Men det kan ikke være påkrevet med drastiske tiltak. Myndighetene er jo så rolige og de vurderer det slik at man fortsatt kan la det være opp til den enkelte hva man skal foreta seg.

Som velger oppfatter jeg situasjonen slik at det ikke er noen fare enda. Jeg tenker sånn at når det er fare på ferde, da vil myndighetene trå til for fullt. Sånn som da det var oljekrise i 1973. Da ble det til og med iverksatt bilfrie dager.

Jeg prøver å tolke myndighetene. Når de ikke ser behovet for drastiske tiltak, da forholder jeg meg rolig.

Kina kjøper opp jordbruksland

Kina er i ferd med å kjøpe opp 101.000 kvadratkilometer  med jordbruksland i Australia av landets største private landeier. Dette er ikke småtterier. Til sammenligning er Norges areal på 325.000 kvadratkilometer.

Dette betyr at bare på dette ene salget vil Kina få hånd om et jordbruksareal som er nesten 30 prosent av Norges areal.

Dette kommer i tillegg til store areal som tidligere er solgt til Kina både i Australia og New Zealand.

Kina posisjonerer seg over store deler av verden, også når det gjelder landbruksarealer. Og produksjonen fra disse områdene går i sin helhet til det kinesiske markedet.

Paven og europeisk samling

Pave Frans  er blitt tildelt  Karl den Store-prisen for 2016 på grunn av sin vilje og evne til å fremme europeisk enhet. Bare motvillig begynner europeerne å innse at det blir ingen samling av Europa uten Vatikanet, at EU-prosjektet  ikke vil la seg gjennomføre uten en (sterk)  åndelig veileder.

For alt går jo galt for tiden.  Euroen er i krise og det grenseløse Europa (Schengen) går i dass.  Ja, mange tviler på at selve EU vil overleve.  Jeg hører ikke til dem.

Karl den Store-prisen er en påminnelse om at for EU-fedrene var det europeiske prosjektet ikke bare et politisk prosjekt, men også et religiøst prosjekt. Det gjaldt slike som Jean Monnet, Konrad Adenauer, Otto von Habsburg, Robert Schuman og Alcide De Gasperi.  De la det åndelige og idémessige grunnlaget for Europas forening. Det pågår nå  en prosess for å få i alle fall to av disse  saligkåret. Det gjelder Robert Schuman og Alcide de Gasperi. Det er nok ikke ofte at politiske ledere blir gjenstand for slik vurdering.

På begynnelsen av 1960-tallet så Vatikanet på Fellesmarkedet som et prosjekt av guddommelig forsyn.  Den polske pave, Johannes Paul 2,  fikk den samme prisen for sin rolle i å nedkjempe kommunismen og samle øst og vest i Europa.

I "The Economist"  27.12.15  står det at priskomiteen ser at  pave Frans har gitt nytt liv til Europa-prosjektet i en tid hvor alt ser mørkt ut, og at han bringer et budskap om håp for det skakkjørte Europa-prosjektet.

Konrad Adenauer-stiftelsen, som er en tenketank som står Angela Merkels parti nær, sier i en fersk rapport at katolisismen  er en religiøs, kulturell og sosial supermakt.

Det tar tid for sekulære europeere å innse at uten en åndelig veileder blir Europa stående i gjørmen. Karl den Store selv brukte kirken til å samle en god del av Europa for 1200 år siden. Prisen som pave Frans får, er jo oppkalt etter ham (Karl den Store).

Pave Frans er en sterk bidragsyter for det  åndelige grunnlaget for Europas samling.  Men så kommer 1000-kroners-spørsmålet: Hvem skal legge det politiske og militære grunnlaget? 

Til det trengs det en annen sterk og karismatisk leder som har nære bånd til Vatikanet.  Det blir neppe Frau Merkel.  Men en tysker må det vel bli.  Ellers synes jeg det er litt rart at Europa har den blodtørstige Karl den Store som sitt største forbilde….

Fremtiden blir ikke digital

Mange hevder at fremtiden er digital. Blant annet hevder mange i medieverdenen dette. Min påstand er derimot at fremtiden IKKE  blir digital.   

TISA-avtalen og annet hemmelighold i EU

 Det er vel all grunn til å være bekymret for mangelen på demokratiske prosesser i EU, særlig når den nye presidenten i EU-kommisjonen heter Jean-Claude Juncker. Mens han enda var statsminister i Luxemburg, sa han bl a at «Jeg er for hemmelige, mørke debatter» og «når det blir tøffe tak, er det nødvendig å lyve».

Putin øker russernes lykkefølelse

Med sine sanksjoner mot Russland regner Vesten med at skadevirkningene I landet blir så store at folket vil vende seg mot Putin. Der tror jeg Vestens ledere forregner seg.

Vi er ved et energitidsskille

De industrialiserte  samfunnene  har blitt vant til at lykken består i å forbrenne stadig større mengder med olje og andre fossile brennstoffer.  Men i det siste har vi også her hjemme begynt å høre toppolitikere snakke om at oljealderen er på hell. Da er det nærliggende å trekke en konklusjon som nærmest er selvinnlysende:

IS-terror i Libya - Norges rolle?

Det er et faktum at Norge bidro sterkt til å gjøre Libya til et totalt anarki. Nu rykker til og med Islamsk stat (IS) inn i landet. En NATO-koalisjon bombet landet sønder og sammen. Og det folkerettslige grunnlaget var, etter min mening, nokså tynt. I tillegg brukte Norge 14 millioner liter drivstoff til ingen nytte. Miljøsynd?

JE NE SUIS PAS CHARLIE

Overskriften betyr "Jeg er ikke Charlie". Jeg synes selvsagt at angrepet på Charlie Hebdo var en avskyelig handling. Men jeg registrerer at Charlie Hebdo har klart å få debatten om ytringsfrihet til å bli en debatt om retten til å krenke. Vi er flere som mener at de statslederne som gikk manngard i Paris under den store markeringen, i stor grad støtter opp om Charlie Hebdos redaksjonelle linje om retten til å krenke.

De som ærekrenker Islam's profet

Ifølge Klassekampen 7. januar sa president B. Hussein Obama følgende i forbindelse med terroraksjonene i Frankrike: – Det at dette angrepet var rettet mot journalister, et angrep på vår frie presse, understreker i hvor stor grad disse terroristene frykter ytringsfrihet og pressefrihet. Obama har tydeligvis skiftet mening. Eller har han glemt