ØNSKER MENNESKET Å BYGGE SEG OPP TIL HIMMELEN?

Mennesket har gjennom hele historien hatt en sterk trang til å bygge høyt. Høye byggverk har vært mer enn bare praktiske konstruksjoner – de har symbolisert makt, tro, rikdom, teknologisk utvikling og menneskelig ambisjon. Fra oldtidens monumenter til dagens skyskrapere har høyden vært et uttrykk for ønsket om å sette spor etter seg og vise hva mennesket er i stand til.

De eldste store byggverkene vi kjenner til, er pyramidene i Egypt. Særlig Kheopspyramiden ved Giza-pyramidene viser hvordan mennesker allerede for over 4500 år siden kunne organisere enorme arbeidsstyrker og utvikle avansert byggteknikk. Pyramidene var gravmonumenter for faraoene, men de var også symbolske forbindelser mellom jorden og himmelen. Høyden uttrykte guddommelighet og evighet.

I oldtiden finner vi også fortellingen om Babels tårn, kjent fra Bibelen. Tårnet i Babel beskrives som menneskenes forsøk på å bygge et tårn som nådde helt opp til himmelen. Historien handler ikke bare om et byggverk, men om menneskelig stolthet, ambisjon og ønsket om å overskride grenser. Selv om fortellingen er mytisk, viser den hvor gammel drømmen om å bygge høyere enn tidligere generasjoner faktisk er.

Gjennom middelalderen fortsatte jakten på høyden gjennom kirkespir og katedraler. Store kirker i Europa ble bygget stadig høyere for å ære Gud og imponere mennesker. Høyden skulle løfte blikket mot himmelen og skape ærefrykt. Senere kom moderne ingeniørkunst med stål, heiser og betong, noe som gjorde det mulig å bygge skyskrapere.

På 1800- og 1900-tallet ble høye bygninger et symbol på økonomisk makt og moderne byliv. Byer som New York City og Chicago konkurrerte om verdens høyeste bygninger. Skyskraperne viste både teknologisk fremskritt og nasjonal stolthet. Bygninger som Empire State Building ble symboler på en ny tid der mennesket nærmest erobret himmelrommet.

I dag fortsetter konkurransen. I Dubai finner vi Burj Khalifa, verdens høyeste bygning. Den enorme skyskraperen er både et ingeniørmessig mesterverk og et symbol på økonomisk styrke og internasjonal prestisje. Mange land ønsker å vise sin modernitet og rikdom gjennom spektakulære byggverk som setter nye høyde-rekorder.

Likevel handler ikke menneskets trang til å bygge høyt bare om konkurranse. Høye byggverk uttrykker også en dyp menneskelig lengsel etter å strekke seg oppover – mot himmelen, framtiden og det ukjente. Fra pyramidene til dagens skyskrapere forteller de samme historie: mennesket ønsker å skape noe som varer, noe som imponerer, og noe som overskrider grensene for det som tidligere var mulig.

Når samfunnet blir for fattig til å ta vare på sine døde

Når et lokalsamfunn sier at det ikke lenger har økonomi til å håndtere gravferder på en forsvarlig måte, oppstår det en uro som går dypere enn kommunal økonomi. For hvordan et samfunn behandler sine døde, kan også si noe om hvordan det behandler sine levende.

I Norge har vi lenge tatt for gitt at enkelte ting alltid skal fungere: skolen skal åpne om morgenen, ambulansen skal komme når vi ringer, og de døde skal begraves med verdighet. Derfor virker det nesten uvirkelig når flere kommuner varsler at regnestykket ikke lenger går opp.

Da dukker også gamle bilder opp i folks bevissthet. Ett av dem er myten om «ættestupet» — forestillingen om at gamle mennesker i norrøn tid kastet seg utfor stup for ikke å bli en byrde for slekten. Historikere mener dette trolig er mer sagn enn virkelighet. Men myten lever videre fordi den uttrykker en frykt som fortsatt er menneskelig gjenkjennelig: frykten for å bli for kostbar for fellesskapet.

Ingen tror at Norge er på vei mot noe slikt bokstavelig. Men mange eldre kjenner allerede på en mer moderne variant av den samme følelsen. De ønsker ikke å “være til bry”, ikke koste for mye, ikke kreve for mye hjelp fra barn eller kommune. Når samfunnsdebatten stadig oftere handler om hva vi “ikke har råd til”, kan det sette spor i menneskers selvforståelse.

Et samfunn måles ikke først og fremst i oljefond eller økonomiske prognoser. Det måles i hva det velger å beskytte når pengene blir knappere. Dersom vi begynner å tvile på om vi har råd til verdige gravferder, bør det være et varselsignal.

For et samfunn som mister evnen til å bære sine døde med verdighet, risikerer også å miste noe av respekten for livet mens det ennå leves.

Er oljealderens slutt Bibelens endetid?

 Av og til kan to bøker som tilsynelatende handler om helt forskjellige ting, føre tankene inn på de samme problemstillinger.

Den ene er The Party's Over  (Selskapet er slutt) av Richard Heinberg. Den andre er Bibelen.

Heinberg skriver om oljealderens slutt. Bibelen skriver om verdens ende. Men er det mulig at de i virkeligheten beskriver ulike sider av den samme prosessen?

Ved første øyekast virker tanken søkt. Heinberg er energianalytiker. Han skriver om oljeproduksjon, ressursforbruk og økonomiske systemer. Bibelen handler om Gud, mennesket og historiens mål. Likevel finnes det et interessant berøringspunkt.

Den moderne verden er bygget på billig energi. Nesten alt vi omgir oss med – mat, transport, industri, handel og kommunikasjon – er avhengig av olje og andre fossile energikilder. Gjennom et par hundre år har menneskeheten levd som om denne energikilden var uuttømmelig.

Heinbergs budskap er at festen ikke kan vare evig. Når ressursene blir vanskeligere og dyrere å utvinne, må samfunnet omstille seg. Han beskriver ikke nødvendigvis en katastrofe, men slutten på en epoke.

Bibelen bruker et annet språk, men formidler på mange måter den samme innsikten: Ingen jordisk makt varer evig.

Gjennom historien har store riker reist seg og falt. Egypt, Assyria, Babylon, Romerriket – alle trodde de var sterke og uovervinnelige. Men de forsvant. Bibelen minner stadig om at menneskelig storhet er midlertidig.

I vår tid har vi lett for å tro at vår egen sivilisasjon er annerledes. Vi har teknologi, datamaskiner, kunstig intelligens og globale markeder. Men under alt dette ligger et fundament av energi og naturressurser. Hvis fundamentet svekkes, kan også de mest avanserte systemer vakle.

Kanskje er det nettopp dette som gjør Heinbergs analyser så tankevekkende. Han peker på at vår velstand ikke først og fremst er et resultat av menneskelig genialitet, men av tilgang til enorme mengder billig energi. Når denne forutsetningen endres, kan også samfunnet endres på måter vi i dag knapt kan forestille oss.

For den som leser Bibelen, er dette ingen overraskelse. Bibelens budskap er at mennesket igjen og igjen setter sin lit til materielle systemer, økonomisk vekst og politisk makt, mens det glemmer sin avhengighet av Skaperen.

Det betyr ikke at oljealderens slutt automatisk er identisk med Bibelens endetid. Ingen vet dagen eller timen. Mange generasjoner før oss har trodd at de levde i de siste tider.

Likevel er det mulig at ressurskriser, økonomisk uro og samfunnsmessige omveltninger kan være en del av de prosessene som en gang leder frem mot historiens avslutning.

Kanskje er det ikke verdens ende vi først vil oppleve. Kanskje er det slutten på en livsform.

For oss som husker et samfunn med langt mindre forbruk, færre maskiner og større grad av selvberging, er dette lettere å forestille seg enn for dagens generasjoner. Mennesker har levd uten olje før. Spørsmålet er om moderne samfunn er forberedt på å gjøre det igjen.

Både Bibelen og Heinberg minner oss om en sannhet som vår tid gjerne overser: Evig vekst finnes ikke. Ingen ressurs er uendelig. Ingen sivilisasjon varer evig.

Forskjellen er at mens Heinberg ser slutten på oljealderen, ser Bibelen videre. Der hvor energianalytikeren beskriver avslutningen på en økonomisk epoke, beskriver Bibelen begynnelsen på noe nytt.

Om de to perspektivene en dag møtes, vet ingen. Men begge utfordrer oss til å stille det samme spørsmålet:

Hva bygger vi vår fremtid på når festen er over?