Når et lokalsamfunn sier at det ikke lenger har økonomi til å håndtere gravferder på en forsvarlig måte, oppstår det en uro som går dypere enn kommunal økonomi. For hvordan et samfunn behandler sine døde, kan også si noe om hvordan det behandler sine levende.
I Norge har vi lenge tatt for gitt at enkelte ting alltid skal fungere: skolen skal åpne om morgenen, ambulansen skal komme når vi ringer, og de døde skal begraves med verdighet. Derfor virker det nesten uvirkelig når flere kommuner varsler at regnestykket ikke lenger går opp.
Da dukker også gamle bilder opp i folks bevissthet. Ett av dem er myten om «ættestupet» — forestillingen om at gamle mennesker i norrøn tid kastet seg utfor stup for ikke å bli en byrde for slekten. Historikere mener dette trolig er mer sagn enn virkelighet. Men myten lever videre fordi den uttrykker en frykt som fortsatt er menneskelig gjenkjennelig: frykten for å bli for kostbar for fellesskapet.
Ingen tror at Norge er på vei mot noe slikt bokstavelig. Men mange eldre kjenner allerede på en mer moderne variant av den samme følelsen. De ønsker ikke å “være til bry”, ikke koste for mye, ikke kreve for mye hjelp fra barn eller kommune. Når samfunnsdebatten stadig oftere handler om hva vi “ikke har råd til”, kan det sette spor i menneskers selvforståelse.
Et samfunn måles ikke først og fremst i oljefond eller økonomiske prognoser. Det måles i hva det velger å beskytte når pengene blir knappere. Dersom vi begynner å tvile på om vi har råd til verdige gravferder, bør det være et varselsignal.
For et samfunn som mister evnen til å bære sine døde med verdighet, risikerer også å miste noe av respekten for livet mens det ennå leves.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar