Reisebrev fra Oslo - noe forsinket

I høst avla jeg hovedstaden et besøk. Det var nok ikke så mange som merket at jeg var der. Men så hadde jeg heller ikke meldt min ankomst til så mange. Jeg nedtegnet noen inntrykk etter mitt 5 dagers lange besøk i vår kjære hovedstad. Denne gangen er temaet tiggere. (Foto: Olav E. Johansen)

Siden det har vært så mye snakk om tiggere, bestemte jeg meg for å notere ned hvilke typer tiggere som aktivt presset seg inn på meg på Karl Johans gate og tilstøtende områder. Jeg tenkte også at jeg skulle registrere hvilke tiggere jeg likte og hvilke jeg mislikte.

Den første var en tigger fra Fjordkraft som absolutt skulle ha mine strømkroner. Men jeg tenkte at jeg ikke kan svikte Varanger kraft som har vært med meg i tykt og tynt fra den førjulsdagen tidlig på 1950-tallet da jeg lå på sykestuen i Tana og søster Helene høytidsstemt skrudde på bryteren for aller første gang.

Nummer to var Aftenposten-tiggeren. Nummer tre var Hafslund-tiggeren. Nummer fire var en norsk tigger som ville prakke på meg smykker. Disse tiggerne gav meg et visst ubehag.

Nummer fem var han som solgte gateavisen "Oslo". Jeg gav ikke penger, men følte likevel at vedkommende gjorde noe nyttig for pengene.

Nummer seks var de to rom-damene utenfor Glassmagasinet som tigget på en svært høflig måte med bladet "Folk er folk" i hånd. Der gav jeg 5 kroner mer en minsteprisen på bladet som er 15 kroner. Men jeg oppfylte ikke den oppgitte "solidaritetsprisen" på 25 kroner.

Øvrige tiggere var naturligvis de narkomane. Disse satt helt apatiske og gjorde ingen utfall mot meg. Ellers registrerte jeg rumenere og andre utlendinger som var nokså rolige.

Den eneste "pågående" tiggeren jeg syntes skikkelig vel om, var naturligvis Frelsesarmeens tigger som kom bort til bordet mitt mens jeg spiste middag på en kafe i Storgata. Det er nok fordi vi i det norske samfunnet har godkjent deres tigging. Vi liker dem, og måten de tigger på. Dessuten bidrar Frelsesarmeens tiggere til å lette vår felles dårlige samvittighet i forhold til norske utskudd og andre som lever i nød og fattigdom.

Jeg la 50 kroner i bøssen og syntes jeg hadde bidratt med en enorm sum. For mens jeg fortærte min kylling med stekte potedes, regnet jeg ut at hvis hver nordmann hadde gitt 50 kroner, ville Frelsesarmeen fått 250 millioner denne dagen.

 

Men før jeg avsluttet måltidet, begynte jeg å tenke på enken fra Nain. Da ble mine 50 kroner for intet å regne. For enken gav alt hun hadde, selv om det var lite.