Skjørt grunnlag for fortsatt vekst

Vår moderne verden er blitt avhengig  av økonomisk vekst. Alle som lever i dag , er blitt vant til at vi,  ved teknologiens hjelp, skal kunne ta olje og mineraler og  vann ut av jorden for å vedlikeholde en ikke-bærekraftig vekst.

Dette er blitt så selvfølgelig at grensen mellom menneskelig nyskapning og tilgangen på  begrensede naturressurser er blitt visket ut.  Troen på at teknologien alltid vil kunne oppfylle våre økonomiske behov er blitt utrolig sterk, nesten religiøs i sin karakter.   Det er nesten så vi tror at  teknologien også kan skape energi. Men vi glemmer at en dag  (kanskje innenfor 10-20 år), begynner det å bli stor mangel på olje,  mange  mineraler samt ferskvann.  Hva skjer da?

Når det gjelder tilgangen på energi, har jeg to saker friskt i minnet. Det var Deepwater Horizon-ulykken i Mexico-gulfen for to  år siden og  Fukushima-katastrofen (atomulykken i Japan) for ett år siden.  De var begge en påminnelse om hvor skjør vår energibase egentlig er.

Vi har levd lenge med vår avanserte teknologi. Derfor har  vår tro på at vi alltid vil finne nye teknologiske løsninger på våre kostnadskrevende behov,  blitt  sterk.  Men ulykkene i Gulfen og i Japan er en påminnelse om at prisen for energiutvinning i fremtiden blir høyere og høyere.  Hva om en stor oljeulykke inntreffer i Barentshavet? Menneskelige feil kan oppstå overalt. Og i våre dager må vi til og med ta høyde for at terrorister kan ramme oss og våre oljeinstallasjoner.

Når skal vi begynne å forberede oss til tiden etter oljen?  Vet vi hva bilene skal gå på da? Hva slags  flydrivstoff  skal vi bruke da?  Hvordan kommer maten hit til Øst-Finnmark når trailerne og skipene ikke lenger får drivstoff?  Når skal vi øke selvforsyningsgraden så det monner? Det er mange slike spørsmål som verken myndighetene eller vi som enkeltindivider kan svare på.  Eller vil svare på. For det er viktig at vi ikke uroes.  Dessverre. Punktum og amen.