-Slaveriet var ikke unikt – avskaffelsen var det

Når vi i dag hører debatten om rasisme og kolonihistorie, kan det virke som om slaveriet var et vestlig særfenomen. Thomas Sowell, den amerikanske økonomen og samfunnskritikeren, minner oss om det motsatte: Slaveri var et universelt system, praktisert av nesten alle folk gjennom historien.

Bildet viser afrikanere som er blitt arabiske slaver i Zanzibar. (Wikemedia Commons)

Afrikanske, arabiske og asiatiske samfunn både eide og solgte slaver lenge før europeerne kom. Det unike med Vesten, sier Sowell, var ikke at de hadde slaver – men at de avskaffet slaveriet. Storbritannia brukte enorme ressurser på 1800-tallet for å stanse slavehandelen, også blant ikke-europeiske folk. Det var moral, ikke makt, som drev den kampen.

Sowell advarer mot å gjøre slaveriet til et evig moralsk våpen rettet mot Vesten. Han mener at denne historieskrivingen skaper offermentalitet, ikke fremgang. Det som virkelig avgjør menneskers livssjanser, sier han, er kultur, utdanning og ansvar, ikke fortidens synder.

Også i Norge hører vi stadig ekko av den amerikanske debatten – statuer skal rives, språk skal renses, og skyld fordeles etter hudfarge. Men historie bør brukes til lærdom, ikke hevn.

Det er ikke Vesten som skal skamme seg mest over at slaveriet fantes. Det er Vesten som viste at det kunne ta slutt. Det er den historien vi burde huske – og være stolte av.

 

Karikaturstriden for 20 år siden - Støres unnlatelsessynd

Det finnes handlinger som vekker storm – og så finnes det unnlatelser som stilner den. Jonas Gahr Støres håndtering av karikaturstriden i 2006 tilhører den siste kategorien. Da ytringsfriheten ble satt på sin største prøve i nyere norsk historie, valgte landets utenriksminister å dempe, ikke forsvare. Han valgte å beklage, ikke markere.

    

Jonas Gahr Støre                                            Vebjørn Selbekk

(Begge fotos: Wikimedia Commons)

Et utenriksdepartement som ba om unnskyldning

Bakgrunnen er velkjent. Den danske avisen Jyllands-Posten publiserte tolv tegninger av profeten Muhammed i 2005. Norske Magazinet gjenga dem på nyåret 2006. Reaksjonene ble voldelige. Ambassader ble satt i brann. Midt i dette sendte Utenriksdepartementet ut talepunkter til norske ambassader, signert utenriksminister Jonas Gahr Støre. De begynte slik:

«Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. Jeg har forståelse for at disse oppleves som støtende …»

Punktet om ytringsfriheten sto nesten nederst.

Det er vanskelig å overdrive symbolikken. Når Norge skulle forklare seg for verden, valgte man å beklage at ytringer ble oppfattet som støtende – ikke å forsvare retten til å ytre dem.

En redaktør alene i stormen

Redaktøren som trykket tegningene, Vebjørn Selbekk, ble truet på livet. Han måtte gå i dekning med familien. I stedet for å stå på trappen utenfor UD og si: «Han er en norsk redaktør. Han har handlet i tråd med norsk lov. Vi beskytter ham», valgte Støre taushet og distanse.

Det er ikke sikkert det var feighet. Kanskje var det diplomati. Kanskje trodde han virkelig at en forsiktig tone kunne forhindre vold. Men resultatet ble det motsatte: et signal til verden om at norsk ytringsfrihet ikke lenger var ubetinget – at den kunne vike for utenrikspolitiske hensyn.

Unnlatelsens kraft

Støre gjorde ikke noe galt, vil noen si. Han tente ingen bål. Han hisset ikke opp. Men politikk handler ikke bare om hva man gjør – det handler om hva man lar være å gjøre. Når grunnleggende prinsipper står på spill, blir taushet et budskap.

Da Frankrike ble rammet av terror mot Charlie Hebdo i 2015, så vi forskjellen. Hele det franske statsapparatet stilte bak det blasfemiske bladet. «Je suis Charlie» ble et nasjonalt samlende rop. I Norge hadde vi fått et annet ekko: «Jeg beklager».

Etterpåklokskap og ærlighet

I ettertid har Støre sagt at han ville formulert talepunktene annerledes i dag. Det er i og for seg en ærlig innrømmelse. Men det er også et vitnesbyrd om unnlatelsen. For han visste allerede den gang hva som sto på spill. Han visste at den frie presse er en bærebjelke i demokratiet – ikke en variabel i utenrikspolitikken.

Den uuttalte lærdommen

Karikaturstriden lærte oss at frihetens fiender ikke alltid kommer utenfra. Noen ganger bor de i vår egen frykt, i vår egen trang til å be om unnskyldning for retten til å tale fritt. Og i 2006 ble frykten kledd i diplomatisk språk.

Jonas Gahr Støre gjorde mye for å roe en farlig situasjon. Men historien vil huske ham - ikke for det han sa – men for det han ikke sa.