Hvor mye veier en kraftstolpe?

 

Hvor mye veier en kraftstolpe?

Av Olav E. Johansen

(Denne artikkelen ble først publisert på nettstedet Ossimellom-forum.com)

Vi ser kraftlinjer rundt oss hver dag.  De er et så vanlig innslag i hverdagen at vi knapt legger merke til dem.  Og de fleste av oss vet lite om detaljene knyttet til det å bygge en stor kraftlinje.  Så hvorfor ikke spørre noen som vet?

En dag stoppet  jeg ved Karlebotn-krysset for å lufte hunden. Da den hoppet opp på en stolpehaug der,  begynte tankene å surre.  Hvor mye kan en sånn stolpe veie? Hva kan den egentlig  koste? Og mange spørsmål i samme retning.   Jeg måtte innrømme overfor meg selv at jeg ikke hadde peiling.

Jeg tok kontakt med  Statnett og ble satt i kontakt med kommunikasjonsrådgiver Stig Gøran Hagen som har kontor i Alta. Han kunne naturligvis svare på mine spørsmål.

-Hva slags linje er det som bygges på sørsida av Varangerfjorden?

-Det er en  132 kilovolt-linje som starter i Skogfoss og har sitt endepunkt i Varangerbotn. Den er 135 km lang og bygges for å forbedre kraftforsyningen i Øst-Finnmark, sier Hagen.  -Kraftledningen vil også legge til rette for økt forbruk og ny  kraftproduksjon i området.

Om stolpene 

Jeg regner med at stolpene produseres  i Norge, men der tar jeg feil.   Hagen opplyser at stolpene produseres i Joensuu i  Finland. 

Stolpene er mellom 16 og 24 meter lange, og vekten på de stolpene som brukes på linja mellom Skogfoss og Varangerbotn, varierer fra 1.400  til 3.000 kilo. -De stolpene som vi bruker  her, er laget av furu, sier Hagen, -og de er impregnert med kreosot.

(Foto til v. utlånt av  Statnett)

-Hvor lenge regner du  med at sånne stolper kan stå i jord før de  råtner og må skiftes ut?

-Levetida varierer ut fra hvilket miljø de plasseres i,  men i utmark her nordpå kan de stå i 60-70 år.  

Det er ca. 6 mastepunkter pr. km.  På  mastepunkter hvor  man må bruke forankringsmaster, kan det gå opp til 16 stolper pr kilometer.En forankringsmast er en forsterket mast som skal tåle større belastning enn en ordinær mast. Den skal kunne ta opp ensidig strekk uten å gi etter.  Det er  852 mastepunkter i alt på linja.  Til sammen går det da med cirka 2.200 stolper til denne linja.

Nå for tiden bruker man bruker man hovedsakelig helikopter til transport av stolpene.

Store tall

Så var det prisen på en sånn kraftstolpe.  Hagen sier at  de billigste stolpene  koster ca. 18.000 kroner og de dyreste  ca  40.000 kroner  pr stykk,  alt etter lengde og tykkelse.

-Men hva koster egentlig  en sånn mast  komplett med alt utstyr (traverser og fester for ledninger osv   inklusive utgifter til  arbeid, maskiner osv)?

-I gjennomsnitt er kostnadene  omkring   410.000 pr ferdig  mast. Prisen varierer fra 120.000 til 650.000 kroner alt etter terrengets beskaffenhet og grunnforhold, sier Hagen.  

Jeg hadde ikke i min villeste fantasi tenkt at  en sånn mast kunne koste opptil 650.000 kroner. Så nå skal jeg vurdere å  betale min strømregning med  litt mer andakt.

Ledningene

-Hvor mange kilometer strømførende ledning  går det med til denne linja?

-Det vil gå med 405 km ledning  til kraftlinja mellom Skogfoss og  Varangerbotn, sier Hagen.

-Ledningen leveres på tromler som hver tar 3,5 kilometer  ledning, og  hver trommel veier 5.500 kilo.  Man skjønner fort at her er det lite som kan gjøres med håndmakt.

Jeg hadde ellers  regnet med at ledningen i det minste var produsert i Norge. Men nei, ikke den heller. Likevel blir jeg nokså overrasket da Stig Gøran kan fortelle at ledningen er produsert  så langt borte som i Bahrain i Den persiske gulf.

Lokalt næringsliv

-I hvor stor grad drypper det på lokalt næringsliv når en sånn linje bygges?

-Dette kraftledningsprosjektet gir en god del ringvirkninger lokalt. Eksempelvis  har det ved skogryddingen  vært lokale firmaer  inne som underentreprenører, sier Hagen.

Lokalt næringsliv har også oppdrag i forbindelse med stolpereising.  En god del transport av materiell, utstyr og masse, samt annet maskinarbeid går til lokale aktører. 30-40 mann er direkte involvert i byggeprosessen. 

I tillegg til dette gjøres det mye innkjøp lokalt av alt fra mat, losji, drivstoff, verktøy, servicer og reparasjoner, diverse bekledning m.v.  -Hva dette vil utgjøre i anleggsperiodene er vanskelig å si, men at det er snakk om mange millioner, er sikkert, sier Stig Gøran Hagen  til slutt. (bilde til v.: Foto: Statnett)

 

-Slaveriet var ikke unikt – avskaffelsen var det

Når vi i dag hører debatten om rasisme og kolonihistorie, kan det virke som om slaveriet var et vestlig særfenomen. Thomas Sowell, den amerikanske økonomen og samfunnskritikeren, minner oss om det motsatte: Slaveri var et universelt system, praktisert av nesten alle folk gjennom historien.

Bildet viser afrikanere som er blitt arabiske slaver i Zanzibar. (Wikemedia Commons)

Afrikanske, arabiske og asiatiske samfunn både eide og solgte slaver lenge før europeerne kom. Det unike med Vesten, sier Sowell, var ikke at de hadde slaver – men at de avskaffet slaveriet. Storbritannia brukte enorme ressurser på 1800-tallet for å stanse slavehandelen, også blant ikke-europeiske folk. Det var moral, ikke makt, som drev den kampen.

Sowell advarer mot å gjøre slaveriet til et evig moralsk våpen rettet mot Vesten. Han mener at denne historieskrivingen skaper offermentalitet, ikke fremgang. Det som virkelig avgjør menneskers livssjanser, sier han, er kultur, utdanning og ansvar, ikke fortidens synder.

Også i Norge hører vi stadig ekko av den amerikanske debatten – statuer skal rives, språk skal renses, og skyld fordeles etter hudfarge. Men historie bør brukes til lærdom, ikke hevn.

Det er ikke Vesten som skal skamme seg mest over at slaveriet fantes. Det er Vesten som viste at det kunne ta slutt. Det er den historien vi burde huske – og være stolte av.

 

Karikaturstriden for 20 år siden - Støres unnlatelsessynd

Det finnes handlinger som vekker storm – og så finnes det unnlatelser som stilner den. Jonas Gahr Støres håndtering av karikaturstriden i 2006 tilhører den siste kategorien. Da ytringsfriheten ble satt på sin største prøve i nyere norsk historie, valgte landets utenriksminister å dempe, ikke forsvare. Han valgte å beklage, ikke markere.

    

Jonas Gahr Støre                                            Vebjørn Selbekk

(Begge fotos: Wikimedia Commons)

Et utenriksdepartement som ba om unnskyldning

Bakgrunnen er velkjent. Den danske avisen Jyllands-Posten publiserte tolv tegninger av profeten Muhammed i 2005. Norske Magazinet gjenga dem på nyåret 2006. Reaksjonene ble voldelige. Ambassader ble satt i brann. Midt i dette sendte Utenriksdepartementet ut talepunkter til norske ambassader, signert utenriksminister Jonas Gahr Støre. De begynte slik:

«Jeg beklager at trykkingen av karikaturtegningene av profeten Mohammad i det norske bladet Magazinet har skapt uro i muslimske miljøer. Jeg har forståelse for at disse oppleves som støtende …»

Punktet om ytringsfriheten sto nesten nederst.

Det er vanskelig å overdrive symbolikken. Når Norge skulle forklare seg for verden, valgte man å beklage at ytringer ble oppfattet som støtende – ikke å forsvare retten til å ytre dem.

En redaktør alene i stormen

Redaktøren som trykket tegningene, Vebjørn Selbekk, ble truet på livet. Han måtte gå i dekning med familien. I stedet for å stå på trappen utenfor UD og si: «Han er en norsk redaktør. Han har handlet i tråd med norsk lov. Vi beskytter ham», valgte Støre taushet og distanse.

Det er ikke sikkert det var feighet. Kanskje var det diplomati. Kanskje trodde han virkelig at en forsiktig tone kunne forhindre vold. Men resultatet ble det motsatte: et signal til verden om at norsk ytringsfrihet ikke lenger var ubetinget – at den kunne vike for utenrikspolitiske hensyn.

Unnlatelsens kraft

Støre gjorde ikke noe galt, vil noen si. Han tente ingen bål. Han hisset ikke opp. Men politikk handler ikke bare om hva man gjør – det handler om hva man lar være å gjøre. Når grunnleggende prinsipper står på spill, blir taushet et budskap.

Da Frankrike ble rammet av terror mot Charlie Hebdo i 2015, så vi forskjellen. Hele det franske statsapparatet stilte bak det blasfemiske bladet. «Je suis Charlie» ble et nasjonalt samlende rop. I Norge hadde vi fått et annet ekko: «Jeg beklager».

Etterpåklokskap og ærlighet

I ettertid har Støre sagt at han ville formulert talepunktene annerledes i dag. Det er i og for seg en ærlig innrømmelse. Men det er også et vitnesbyrd om unnlatelsen. For han visste allerede den gang hva som sto på spill. Han visste at den frie presse er en bærebjelke i demokratiet – ikke en variabel i utenrikspolitikken.

Den uuttalte lærdommen

Karikaturstriden lærte oss at frihetens fiender ikke alltid kommer utenfra. Noen ganger bor de i vår egen frykt, i vår egen trang til å be om unnskyldning for retten til å tale fritt. Og i 2006 ble frykten kledd i diplomatisk språk.

Jonas Gahr Støre gjorde mye for å roe en farlig situasjon. Men historien vil huske ham - ikke for det han sa – men for det han ikke sa.